Frivillighetens år: - Dette gir oss glede og energi

​Jeg beveger meg inn på lunsjrommet til de frivillige på Haraldsplass. Latteren sitter løst – historiene er mange, men noen ord går igjen fra de ti frivillige som er på jobb denne dagen.

- Det er utrolig givende.

- Dette gir oss glede og energi.

- Du får mer enn du gir.

- Vi blir takknemlige.

- En vinn-vinn-situasjon.

Samtlige setter ord på betydningen av å være frivillig på Haraldsplass. De trekker også frem det gode miljøet som de er en del av.

Initiativtaker og forløper

Haraldsplass var på mange måte initiativtaker og forløper til bruk av frivillige i sykehus. I 2023 er det 30 år siden den første frivillige tok fatt på jobben på Sunniva, men nå er det frivillige på hele sykehuset. På begynnelsen av 2000-tallet ansatte Haraldsplass frivillighetskoordinatorer.

De siste elleve årene har Irmelin Bødtker Christensen jobbet som avdelingsleder for frivillige. Hun har lang fartstid med denne typen arbeid fra Røde Kors – både nasjonal og regionalt. Nå vil hun gi stafettpinnen videre, selv om det blir vemodig.

- Det har vært en veldig spennende reise. Vi var vel et av de første sykehusene i landet som tok inn frivillige på avdelingene. I løpet av alle disse årene har vi bygget en merkevare. Folk vil være frivillig hos oss, forteller Irmelin.

Irmelin er over alt. Det er tydelig at hun trives og at de frivillige setter pris på henne.

- Vi har det veldig kjekt sammen og vi har en fantastisk leder. Hun legger hele grunnlaget for alt rundt de frivillige, skryter Marit Nergaard Aas om Irmelin.

I enden av lunsjbordet sitter Irmelin. Hun hører at de andre skryter. Litt rødmende, men med et varmt smil. – Nå tuller dere godt. Det er dere som gjør jobben her på huset, sier en klar og tydelig leder.

Hvorfor vil du gi deg nå, Irmelin?

- Jeg er blitt en godt voksen dame. Det å være avdelingsleder for 75 frivillige er en meget kjekk jobb, men krevende. Du samarbeider med personer som kommer her hver uke uten betaling - det betyr at den som leder må levere. Dessuten er det på tide å roe ned en centimeter i tempo og jobbing, forteller Irmelin.

Hva driver deg?

- De personene som er rundt meg. De frivillige som gir av sin tid. Det er flotte personer på alle mulige måter – og det må være det som driver meg. Kan ikke skjønne noe annet, sier hun.

De frivillige blir lagt merke til og satt pris på. Administrerende direktør, Kjerstin Fyllingen – er tydelig på at den jobben de frivillige gjør er svært viktig for sykehuset.

- Kompetanse med Hjertevarme er veldig betegnende for våre frivillige. De er positive, ydmyke og gir av hele seg. Det at de bruker av sin tid for at våre pasienter og pårørende skal få det så bra som mulig, setter jeg utrolig stor pris på. De er med på å gi sykehuset et løft, skryter administrerende direktør, Kjerstin Fyllingen.

- Kunsten er å se mennesket

Jeg beveger meg ut på avdelingene. Ved hovedheisen kommer en smilende herremann – trillende med en tralle full av bøker. Det er Rune Landsvik som er på vei til pasienter på sykehuset. Jeg husker igjen Rune fra tidlig 90-tallet. Alltid varm, alltid smilende – den egenskapen er fortsatt i hevd.

I 45 år arbeidet Rune ved Bergen offentlige bibliotek. Bøker er en viktig del av livet.

- Jeg har ingen favorittbok, men jeg vil gjerne trekke frem boken om Helen Keller. Hun var blind, men så ganske mye – med hjertet, sier Rune Landsvik.

I 2019 ble Rune Landsvik pensjonist. Da begynte han som frivillig på pasientbiblioteket på Haraldsplass Diakonale Sykehus. Der går han rundt med bøker til pasienter og spør om de vil låne noe. Han spiller også piano på geriatrisk avdeling.

- Dette betyr at jeg kan være noe positivt for mennesker som er i en spesiell situasjon. Låne ut bøker. Lytte til hva de sier. Kunsten er å se mennesket og skape gode øyeblikk. Øyeblikk som kan være til glede for meg og pasienten, forteller Rune Landsvik.

Landsvik fikk celebral parese, som en følgesykdom av kikhoste, nesten fire måneder gammel. Årene som frivillig har gitt ham mye og han har lært å se menneskene.

- Det er viktig å være et medmenneske. Være lyttende, inkluderende og reflekterende. Vi må ta oss tid til å bry seg om andre – og forsøke å gi et godt øyeblikk. Vi gir, men får veldig mye glede tilbake, forteller Landsvik.

De frivillige setter avtrykk

Det er flere kjentfolk på sykehuset. Jarle Samdal er ihuga Brann-supporter. På Staddaen er han alltid ulastelig kledd i rødt og hvitt. Nå er 53-åringen kledd i grønt. Hver torsdag er han frivillig på ortopedisk avdeling. Nå kan han feire ett år som frivillig på Haraldsplass.

- Etter svært mange hektiske år i det private næringsliv og brannvernbransjen fikk jeg lyst til å prøve noe helt nytt og annerledes. Med tid og anledning til frivillighetsarbeid kom jeg tilfeldig over en annonse om frivilligheten på HDS. Jeg søkte, ble innkalt på intervju og vips så var jeg her, sier Jarle Samdal.

Hvordan vil du oppsummere tiden som frivillig?

- Hver gang jeg er på vakt lærer jeg stadig nye ting. Min makker på vakt, Randi Sylvia, som har lang fartstid som frivillig på HDS, er helt enestående. Hun har en helt fantastisk evne til å tilnærme seg ulike mennesker med ulike behov. Hun er en god læremester og samarbeidspartner for meg. Det å kunne utgjøre en forskjell, glede andre mennesker gir en følelse av ekte glede, sier Samdal bestemt.

- Å være frivillig på avdelingen krever at man har omsorg for andre mennesker, er omgjengelig har gode samarbeidsevner og har massevis av godt humør, forteller fembarnsfaren.

Roger Sørheim er klinikkdirektør, Klinikk for diagnostikk og fellestjenester (KDF),  og roser innsatsen de frivillige gjør for Haraldsplass. Han er også tydelig på at de grønnkledde har gitt sykehuset et godt og positivt stempel.

- De frivillige setter avtrykk for våre brukere hver dag. Jeg anser meg som en heldig klinikkdirektør som har fått følge alle de frivillige, lederne og ikke minst bygget en organisasjon med fantastiske frivillige. Vi er stolt av å gi våre pasienter og pårørende dette tilbudet, roser Sørheim.

- Vi er en familie

Tilbake på lunsjrommet er de aller fleste ferdige med matbiten og på vei tilbake på post, men på vei ut runger latteren nok engang. Denne gangen er det Truls Thoresen som forteller en god historie.

- For noen år siden var jeg på vei ned en trapp. Der satt det en pasient. Litt omtåket, kanskje. Da jeg gikk forbi spurte pasienten: Er det du som opererte meg i går? – Nei, og det skal du pinadø være glad for.

Alle bryter ut i latter igjen – så smeller det fra Haktor Øvrevik.

- Det er bedre at det blir tatt feil den veien – enn det som skjedde med meg. Det var en pasient som spurte om jeg også skulle hjem i dag. Jeg bare nikket – for jeg skulle jo hjem etter jobben som frivillig.

Det er 75 frivillige på Haraldsplass. De fleste pensjonister, men også yngre krefter gjør en solid jobb.

- Dette er ikke en jobb, men en livsstil. Vi er en familie, avslutter Irmelin.

Hun fortsetter som avdelingsleder ut året, men hun er klar på at hun kommer til å bidra fremover.

I år er det frivillighetens år – Noen vil nok påstå at det er hvert år, men uansett: De frivillige gjør en forskjell – også på Haraldsplass!