Nylig oppnådd professotittel: Lasse Melvær Giil imponerer med sine resultater

Lasse begynte på sin doktorgrad som 31-åring. Gjennom hardt arbeid, dedikasjon og en imponerende akademisk stigning har han oppnådd professortittel gjennom sin forskning på Haraldsplass  – med resultater få andre kan vise til så tidlig i karrieren.

Hyller fagavdelingen for støtte

Som 29-åring valgte han å forlate stillingen som LIS (lege i spesialisering) for å starte en doktorgrad i Bergen. Prosjektet måtte imidlertid avsluttes på grunn av manglende finansiering og en nyoppdaget allergi mot forsøksdyr.

På et tidspunkt stod Lasse Melvær Giil uten fast arbeid. Han banket på døren til tidligere avdelingsoverlege for medisinsk klinikk på Haraldsplass, Julia Chelsom.

– Jeg var ærlig om hva som hadde skjedd og jeg ble tatt imot med åpne armer.

 Ved Haraldsplass fikk han muligheten til å fortsette sin forskning og leverte sterke resultater i ulike studier knyttet til demens. Han trekker spesielt frem fagavdelingen ved sykehuset og fagdirektør Petter Thornam for deres støtte.

– Jeg har hatt mange ideer og hypoteser som jeg har hatt muligheter til å diskutere med en interessert fagavdeling. Selv om jeg ofte ikke har fått umiddelbar backing, har jeg fått støtte på helt sentrale tidspunkt og disse prosjektene har ført til de beste studiene og resultatene for meg, også for Haraldsplass.

– Det å ha en såpass visjonær tilnærming med stor interesse for de unge forskerne tror jeg er ganske unikt på Haraldsplass og noe som vil gi sykehuset en spennende fremtid. Jeg fikk også veldig god veiledning, spesielt mye på det skriftlige, hvor jeg lærte meg å skrive noenlunde bra gjennom doktorgradsløpet.

I 2019 disputerte han med en avhandling om Alzheimers, før han gikk videre med postdoktorstudier. Sliten etter doktorgradsløpet meldte han seg ved en feil på et kurs i geriatri. Dette tilfeldige valget skulle vise seg å bli avgjørende.

– Jeg oppdaget ikke feilen før på dag to. Men der traff jeg Leiv Otto Watne, forsker og senere professor ved Universitetet i Oslo. Tilfeldigheten ble starten på et godt samarbeid.

Den første artikkelen de publiserte ble kåret til en av årets beste publikasjoner ved Universitetet i Oslo, og ble publisert i topptidsskrift og omtalt i mediene.

– Det hadde faktisk ikke vært mulig å gjennomføre studien uten et samarbeid mellom fagavdelingen på Haraldsplass, andre miljøer på sykehuset og et laboratorium i Bergen.

Drømmen om en medisin

I sin forskning har Giil og Watne funnet en biokjemisk betennelse i hjernen ved delirium.

– Vi har funnet at pasienter med delirium har både en slags metabolsk betennelse og forhøyede nivåer av ketoner i hjernen, noe som påvirker energibalansen. Drømmen er å finne en medisin som fungerer, forteller Giil.

Han er likevel realistisk:

– Av alle lovende funn, er sannsynligheten uansett lav for at de faktisk leder til en effektiv behandling. Man stiller seg alltid spørsmålet: Har jeg funnet noe av reell biologisk betydning, eller har jeg bare gjort en god akademisk jobb? Her er vi fortsatt usikre. Det neste steget er å bevise om dette funnet har biologisk relevans.

Lasse Melvær Giil kan vise til en imponerende produksjon med 53 publikasjoner og mer enn 1350 siteringer i medisinske tidsskrifter.

I dag arbeider han 50/50 med forskning og undervisning. Til høsten er han ferdig med spesialistutdannelsen sin i hjertemedisin.

– Planen videre er å fortsette forskning på delirium og på demensstudier i samarbeid med Ragnhild Eide Skogseth, førsteamanuensis og overlege i geriatri ved Haraldsplass. 

Viktigheten av å tenke

Lasses prestasjoner er til inspirasjon for unge akademikere og vi spør om han har noen tips.

– Hvis du finner noe, og du tror det er av betydning, må du ikke gi deg. Det kan selvfølgelig være tull, men du vet aldri.

Han understreker viktigheten av å tenke, og ikke bare utføre mekaniske analyser.

– Det er viktig å ha oversikt over litteraturen, spesielt studiedesign og metoder, samt å gjøre gode analyser, men skal du lykkes med å finne noe som andre ikke har funnet eller oversett, må du bruke mye tid på å tenke. Forskerens rolle er ikke å være den som har best oversikt over det kjente, men med det som utspring å finne veien i det ukjente. Da er det ofte ens forestillinger om hvordan ting kan være som viser vei.

– Ettersom du på et vis løper etter dine egne forestillinger, så er det viktig å tåle når det viser seg at du tar feil. Det er en fordel å være ganske fleksibel i sine overbevisninger og hele tiden la de justeres av de dataene som dukker opp og begrensningene i metodene som er anvendt

Hans historie viser at talent, kombinert med innsats og riktig veiledning, kan gi svært gode resultater.