Sports Traumatology and Arthroscopy Research group (STAR)

Målet med prosjektet er å finne ut om kirurgisk reparasjon av meniskrotskade gir bedre smertelindring, bedre knefunksjon og langsommere utvikling av slitasjegikt i kneet enn strukturert, ikke‑operativ behandling. Pasienter som har en akutt skade på meniskroten, vil bli invitert til å delta og tilfeldig tildelt enten kirurgisk behandling eller avlastning kombinert med fysioterapeutveiledet rehabilitering. 

Tidligere studier viser at kirurgi er trygt og kanforbedre knefunksjonen, men det finnes foreløpig ingen studier som direkte sammenligner kirurgisk og ikke‑kirurgisk behandling. Dette prosjektet skal derfor fylle et viktig kunnskapshull i behandlingen av meniskrotskader, som ofte forekommer hos middelaldrende personer med tidlige tegn på slitasjegikt.

Resultatene vil vurderes ved hjelp av både bildediagnostikk, som kan vise hvordan menisken gror og eventuelle endringer i kneleddet, og pasientrapporterte målinger av smerte, symptomer og funksjon over tid. Studien forventes å gi solid kunnskap som kan veilede fremtidige behandlingsanbefalinger. 

Ved rekonstruksjon av fremre korsbånd borer kirurgen små kanaler (tunneler) i både lårbeinet og skinnebeinet. Disse brukes til å feste det nye korsbåndet (graftet). Denne studien undersøker om plasseringen av disse tunnelene påvirker kliniske resultater.  

Rett etter operasjonen tas detaljerte 3D‑CT‑bilder. Disse brukes til å måle nøyaktig hvor tunnelene er plassert i lårbeinet og skinnebeinet. Målingene sammenlignes med anatomiske referansepunkter dokumentert i tidligere forskning. 

Studien inkluderer pasienter som gjennomgikk korsbåndsrekonstruksjon ved Haraldsplass diakonale sykehus mellom 2013 og 2021, og som har minst to års oppfølging. Primærutfallet er om operasjonen har «feilet», definert som behov for ny operasjon eller tydelig instabilitet i kneet. Reoperasjon vurderes også som et sekundærutfall.  

Ved å koble tunnelplasseringen til hvordan pasientene klarer seg i ettertid, ønsker vi å identifisere om avvik fra den anatomiske plasseringen øker risikoen for at graftet svikter og dårligere knefunksjon. 

Studien bruker både bildediagnostikk og pasientrapporterte vurderinger av smerte, funksjon og stabilitet. Resultatene kan gi nyttig kunnskap som gjør det mulig å forbedre kirurgiske teknikker, redusere behandlingsvariasjon og senke risikoen for reoperasjoner.  

Dette prosjektet undersøker om kunstig intelligens (KI) kan utføre nøyaktige og effektive målinger av posterior tibial slope (PTS), helningen på den den øvre leddflaten i skinnebeinet. PTS-vinkelen er en viktig anatomisk faktor som kan påvirke resultatene etter rekonstruksjon av fremre korsbånd. Studien bygger videre på tidligere arbeid fra STAR‑gruppen, som har etablert normalverdier for PTS og vist at manuelle målinger er pålitelige. Nå testes en ny KI‑modell utviklet ved Seoul National University Hospital. Målet er å se om KI-baserte målinger kan redusere arbeidsmengde, minske menneskelige feil og forenkle operasjonsplanlegging.  

For å teste algoritmen brukes en eksisterende kohort på 728 pasienter som gjennomgikk korsbåndsrekonstruksjon ved Haraldsplass diakonale sykehus mellom 2002 og 2012. De manuelle målingene gjentas og sammenlignes med KI‑baserte målinger for å vurdere både nøyaktighet og reliabilitet.   

Funnene kan åpne for bredere bruk av KI i tolkning av røntgenbilder og bidra til mer effektiv og datadrevet ortopedisk behandling. 

Dette prosjektet undersøker kliniske resultater hos pasienter som har fått operert en tibial eminentiafraktur (en avrivning av festet til fremre korsbånd) ved bruk av bioabsorberbare nagler. Prosjektet inkluderer pasienter operert ved Haukeland universitetssjukehus mellom 2013 og 2022. Denne typen skade rammer oftest aktive barn og ungdom, og hvis bruddet ikke behandles riktig, kan det føre til redusert knefunksjon og langvarige plager. 

De fleste slike brudd gror uten kirurgi, men når bruddet er tydelig forskjøvet, må det fikses kirurgisk. Tradisjonelle metoder bruker skruer eller suturer, men disse kan påvirke vekstsonene hos barn eller kreve en ny operasjon for å fjerne implantatet. Bioabsorberbare nagler er et mindre invasivt alternativ som ikke påvirker vekstsonen, men det finne lite forskning på hvor godt denne metoden fungerer. Målet med studien er derfor å undersøke hvor trygg og effektiv behandlingen er, ved å se på røntgenfunn, kneets stabilitet, funksjon og behov for reoperasjon. 

Studien kombinerer retrospektiv gjennomgang av alle pasienter som har fått denne behandlingen, med prospektiv klinisk oppfølging. Vi vurderer blant annet hvordan skaden oppsto, anatomiske forhold som tibiaslope, hvordan bruddet klassifiseres, kirurgiske detaljer og postoperativ bedring. Pasienter inviteres til en standardisert klinisk undersøkelse, inkludert stabilitetstesting, vurdering av bevegelsesutslag, nye røntgenbilder og utfylling av spørreskjemaer om knefunksjon (IKDC/pediKDC).

Ved å kombinere kliniske funn og bildediagnostikk ønsker prosjektet å finne ut om behandling med bioabsorberbare nagler er en pålitelig og god behandlingsmetode.  

Meniskskader er blant de vanligste kneskadene og en viktig årsak til tidlig utvikling av artrose. Selv om moderne behandling i stor grad har gått fra å fjerne menisken til å reparere den, finnes det fortsatt begrenset dokumentasjon på om reparasjon faktisk forebygger artrose eller gir bedre langtidsresultater. Dette prosjektet ønsker å tette dette kunnskapshullet ved å undersøke om dagens metoder for meniskreparasjon reduserer risikoen for artrose, og ved å teste nye biologiske og kirurgiske teknikker som kan bedre tilhelingen og hindre at behandlingen mislykkes. 

Prosjektet kombinerer data fra et nasjonalt register, en randomisert klinisk studie med fibrinforsterket reparasjon og avanserte biomekaniske tester av nye reparasjonsmetoder. Målet er å identifisere hvilke tilnærminger som best bevarer knefunksjon og leddbrusk over tid.

Arbeidet utføres i samarbeid med regionale sykehus og internasjonale partnere. Ambisjonen er å videreutvikle meniskkirurgien og etablere Norge som ledende innen kunnskapsbasert behandling av kneskader. Ved å forbedre menisktilheling og forebygge artrose kan prosjektet bidra til mindre langvarig funksjonstap, bedre livskvalitet for pasientene og lavere helsekostnader. Resultatene vil danne grunnlaget for nasjonale retningslinjer som sikrer enhetlig og høy kvalitet i behandlingen av meniskskader.

Målet med dette prosjektet er å undersøke om funksjonelle tester, som Biodex‑styrketesting av kneekstensjon og -fleksjon samt ulike hoppetester, kan brukes til å forutsi risikoen for en ny korsbåndsskade ved retur til idrett.

Personer som skader fremre korsbånd (ACL) er ofte unge og fysisk aktive, og mange har et sterkt ønske om å komme tilbake til idrett. De fleste gjennomgår kirurgisk rekonstruksjon av korsbåndet, etterfulgt av en lang rehabiliteringsperiode. Før de får grønt lys til å returnere til idretter med høy skaderisiko, gjennomfører fysioterapeuter en rekke tester for å vurdere risikoen for en ny skade.

I denne studien ønsker vi å følge pasienter som har gjennomgått korsbåndrekonstruksjon og har returnert til idrett, for å undersøke om de holder seg skadefrie to år etter operasjonen, eller om de pådrar seg nye kneskader. Målet er å finne ut om dagens funksjonstester kan identifisere hvem som har økt risiko for en ny korsbåndsskade.

Det er gjort få studier på hvordan det går med pasienter lang tid etter korsbåndrekonstruksjon, og på grunn av en økende aktiv befolkning øker behovet for kunnskap om utfallene etter kirurgi. Denne kunnskapen trenger vi for å kunne gi best mulig råd til pasienter om valg av operasjon, i tillegg til å gi behandlere kunnskap om behandling av reskader etter korsbåndsoperasjon. 

Ved Haraldsplass Diakonale Sykehus har man undersøkt hva som gjør at noen som gjennomgår korsbåndsrekonstruksjon trenger enda en korsbåndsoperasjon (revisjonsoperasjon). Målet med studien er å få mer kunnskap om artroseutvikling, langsiktig knefunksjon og aktivtetsnivå etter operasjon. Man ønsker å belyse betydningen av retur til idrett etter korsbåndsrekonstruksjon, hvilket idretts- og aktivitetsnivå man returnerer til, konsekvenser av tilleggsskader, knestabilitet og hvor fornøyd pasientene er med sitt kne etter operasjonen. Prosjektet sammenligner en gruppe reoperte pasienter med "vanlige" korsbåndspasienter og fokuserer på utvikling av slitasjegikt i kneet, men også idrettsaktivitetsnivå 10-15 år etter operasjonen.  

Link til første publiserte artikkel i prosjektet finner du her. 

Målet med dette prosjektet er å utvikle et testbatteri av spørreskjemaer og fysiske tester vi kan benytte i oppfølging av pasienter med ustabilt kneskjell etter operasjon. Dette gjøres ved å innhente en rekke opplysninger på ulike tidspunkt, og følge pasientenes utvikling over tid. En del av prosjektet er å oversette et spørreskjema til norsk, og undersøke hvor vidt dette kan brukes på norsktalende pasienter. I tillegg synes vi det var viktig å få frem pasientenes erfaringer med å leve med et ustabilt kneskjell. Derfor har vi dybdeintervjuet en gruppe pasienter. 

Det vi har funnet ut så langt er: 
- Et av spørreskjemaene (Banff Patellofemoral Instability Instrument) er et godt skjema for pasientgruppen
- Å leve over tid med et ustabilt kneskjell påvirker hele livet til mange pasienter og medfører at de unngår både fysisk aktivitet og sosiale settinger grunnet frykt for når kneskjellet kan gå ut av ledd
- Seks måneder etter operasjon har mange pasienter fortsatt redusert knefunksjon sammenlignet med før de ble operert 

Hvilke endringer har studien medvirket til så langt:
- Haukeland innfører en ekstra kontroll 6 måneder etter operasjon
- Spørreskjemaet Banff Patellofemoral Instability Instrument er tatt i bruk på flere sykehus i Norge

Skjemaet og instruksjon til skåring finner du her: 
BPII2.0-No (PDF)
BPII instruksjon (PDF)